Med etableringen av Den norske Amerikalinje ble flere store amerikabåter satt i drift. Egne skip bygget for passasjerfart ble viktig for de reisendes trygghet og komfort om bord, noe som ikke alltid hadde vært selvsagt.
-
Amerikabåt klar for avgang, 1. juli 1939. Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket
Den norske Amerikalinje ble stiftet i 1910, og skulle bli en institusjon for den norske amerikafarten. Fram til dette hadde britiske og tyske rederier dominert passasjerfarten mellom Norge og USA. Unionsoppløsningen i 1905 og den påfølgende nasjonsbyggingen styrket ønsket om en egen norsk amerikalinje.
De første skipene de norske emigrantene reiste med hadde vært vanlige seilskuter laget for å frakte gods. Skutene manglet fasiliteter for den ofte mange uker lange ferden over Atlanterhavet. Emigrantene ble ansett som en del av lasten og måtte innrette seg deretter på sovesaler i enkle køyer med halm, tepper og skinnfeller. Maten ble tilberedt på primitive måter, og de svært dårlige hygieniske forholdene gjorde forekomsten av sykdom høy.
Med rederier som spesialiserte seg på passasjerfart kom også skip som kunne tilby de reisende helt andre fasiliteter – alt etter hva du kunne betale for. NALs første skip, Kristianiafjord, ble satt i drift i 1913. Siden kom Bergensfjord og Stavangerfjord inn i ruten. M/S Oslofjord var det fjerde i rekken og rederiets første motorskip. Det hadde sin jomfrutur i juni 1938. M/S Oslofjord hadde plass til 152 passasjerer i kabinklasse, 307 på turistklasse og 401 på 3. klasse. Om bord fikk alle reisende egne lugarer, og måltidene kunne inntas i spisesaler. Kontrastene var nok store til forholdene om bord på sluppen Restauration, som de første norske emigrantene hadde reist med drøyt 100 år tidligere.
Fra 1960-årene av overtok flyene mye av transporten over Atlanterhavet. NAL spesialiserte seg heretter mer på cruisefart. Ettersom den store utvandringsbølgen hadde lagt seg kan man si at "amerikareisene" nå fikk en annen betydning. Dette vises også i rederiets markedsføring.